Innlegg i SAMORA Forum: Latin-Amerikas åpne veier
Dekoloniale feminismer stiller kritiske spørsmål til de vestlige kjønnsforståelsene og den koloniale arven, men tilbyr også nye løsninger i feministisk diskurs basert på urfolks og andre lokale gruppers kunnskaper.
I Latin-Amerika gjenspeiler mangfoldet av feminismer de ulike historiske, sosiale, økonomiske, religiøse, politiske og miljøforholdene til de mange forskjellige folkegrupper på kontinentet. Dekoloniale stammer fra dette mangfoldet.
De vokser stadig frem i urfolk på landsbygder, i fattige drabantbyer, i grøftekanter, i søppeldynger og i skyggen av byens glamour. De kommer til syne i romaner, i hefter til ikke-statlige organisasjoner, i demonstrasjoner og appeller, i digitale protester, i kunst og i vitenskapelige artikler. De reiser seg i traumatiserte kollektive kropper som først er sårede og sørgende individuelle kropper, forvunnede kropper eller kropper som er nektet synlighet fordi de er mørkhudede, urfolk, avvik fra kjønnsnormative forståelser eller avvik fra det som er akseptert som avvik. De reiser seg i elvegrener av det Walter Mignolo, argentinsk filosof, omtaler som det koloniale såret. Et sår som er mer enn 500 år gammelt. Et sår av voldtekt og plyndring, ydmykelser, rasisme, sexisme og de sosiale klassifiseringene som følge av disse.
Hvorfor dekolonisere?
Dekoloniale feminister i Latin-Amerika har utfordret hegemoniske forståelser av hva som kan være eller eksistere, hva kjønn er, kvinne, mann og relasjonen dem i mellom; hva som kan bli sett, hørt og sanset. Dekoloniale feministiske perspektiver finner veier inn i ytterkanten av de akademiske sirkler og utvider den feministiske kunnskapsutviklingen til et vestlig orientert akademia. De har omdefinert og mangfoldiggjort frigjøringskampen til feminisme.
Siden ulike politiske, sosiale, kulturelle, religiøse og økonomiske forhold skaper ulike konstellasjoner av makt, må frigjøringskampene ses i flertall. Selv om kampene er forskjellige, motsetningsfylte og fragmenterte, henger de fortsatt sammen fordi det er noen åpenbare skjæringspunkter og felles mål: å avskaffe undertrykkende hierarkier, det være seg hvithet, cis-heteronormativitet (kjønn og seksualitet som sammenfaller fødselskjønn), funksjonsnoramtivitet( samfunnet utformes ut i fra behovene til folk uten nedsatt kroppslige, psykologiske, fysiologiske eller biologiske funksjoner), kapitalisme eller patriarkatene.
Slik som tenkere innen dekolonial tenkning gjør, forstår dekoloniale feminister også nåtiden som resultat av prosessersom startet med erobring av kontinentet i 1492, og som fortsatt pågår. Ødeleggelse av livet på kontinentet ble ledsaget av en kolonial orden basert på vestlige kultur, tankegang og perspektiver. De koloniserte ble ansett som både biologisk og kulturell underlegne. Inndelingen og kategorisering av mennesker i rasemessige, politiske og sosiale hierarkiske kategorier som ble innført med europeisk kolonialisme, tildelte verdi til visse folkegrupper, mens de fratok andre den.
Den koloniale verdiinndelingen rettferdiggjorde utnytelse og ødeleggelse av mennesker og deres miljøer og ble legitimert som en universell og uunngåelig verdensorden. Resultatet er at kunnskapssystemer, væren og verdener har blitt fornektet, usynliggjort eller utryddet. Den argentinske filosofen og aktivisten María Lugones påpekt at før kolonitiden fantes det ulike former for kjønn og seksuelle relasjoner. Heteroseksualitet var én form for seksuell orientering blant flere. Klassifisering i kjønn var ikke det primære prinsippet i en hver sosial organisasjon. Så andres erfaringer og forståelser av kjønn, som noe som ikke er en binær opposisjon eller assosiert med biologisk kjønn (penis for det maskuline og vagina for det feminine) ble fordømt og undertrykt.
Interseksjonalitet: nytt begrep gammelt fenomen
Dekoloniale feminismer i Latin Amerika har også synliggjort den lange historien til feministiske frigjøringskamper i kontinentet. Allerede i kolonitiden kjempet slavekvinner i Karibia mot deshumanisering, undertrykking og vold fra koloniherrer. Svarte kvinner påpekte på 1700-tallet den uoverensstemmelse mellom rettferdighetsidealer og frihet som ble kjempte fram i koloniherrenes hjemland og det som foregikk i koloniene; og med det, at frigjøring og understrykning hang sammen med relaterte kategorier som klasse, rase og kjønn. Dette lenge før begrepet interseksjonalitet dukket opp sier forskere Bidaseca og Roth 2019.
Med usynliggjøringen av feministisk frigjøringskamper i Latin Amerika har kvinnenes erfaringer og forståelser av kjønn i kontinentet ikke blitt tatt i betraktning. Disse kan være veldig forskjellig fra erfaringene og forståelser i det så kalt globale nord. Det er derfor kanskje ikke overaskende at den hegemoniske feminismen har representert kun “kvinnen”, identifisert med biologisk kjønn. Frigjøringskampen til cuir[1] eller queer har ikke hatt noe plass i denne feminismen.[2]
Dermed er innvendingene mot den hegemoniske feminismen at den har vokst frem inngrodd i koloniale relasjoner som har neglisjert andre former for kunnskapsutvikling og erfaringer enn de til kvinner i den nord-atlantiske regionen. På den måten er denne feminismen med på å opprettholde kolonialiteten slik sosiologen Quijano kaller de pågående maktkonstellasjoner som bærer preg av koloniale utnyttelsesystemer. Den
hegemoniske feminismen og dekoloniale feminismer operer med ulike forestillinger om familie, kropp og person eller subjekt, og dermed med andre utfordringer og løsninger.
Nye løsninger
Feminist og antropollogp Rita Segato påpeker at den hegemoniske feminismen ser modernisering som løsning for sine medsøstre i sør: “La oss modernisere dem, la oss lage lover, la oss håndheve loven, la oss utarbeide og gjennomføre offentlige politikk, la oss ta over domstoler og vi skal løse kvinnens problemer”. Dessverre viser virkeligheten i Latin-Amerika at utvidelsen av en juridisk diskurs for kvinnenes rettigheter har gått hånd i hånd med utvidelse av vold mot kvinner, sier Segato (2016). Den kvinnelige kroppen har aldri fått flere medisinske inngrep og mer medisinering for å passe med vestlige idealer om skjønnhet og helse enn i disse moderne tider, samtidig som de fortsatt overvåkes strengt når det gjelder for eksempel selvbestemt abort. Med andre ord har hverken modernitet eller utviklingsindustri vært løsninger for frigjøringskampene i Latin-Amerika.
I dag anerkjenner den rådende feminismen “interseksjonalitet” som et behov i feministisk frigjøringskamper. De har vist at kvinner ikke utgjør en sammenhengende gruppe som har identiske interesser, uavhengig av sosial klasse eller rasemessige eller etniske motsetninger. Den toneangivende feminismen opererer imidlertid forsatt med en binær forståelse av kjønn. For dekoloniale feminister innebærer interseksjonalitet også materialitet og kroppslighet, det vil si, forståelsen om at vi skaper oss selv som subjekter gjennom kroppene våre og i relasjoner med omgivelsene, området vi bor i og med ikke-mennesker (planter, dyr, fjell, elver, osv). Kjønn er ikke forstått som binær, men relasjonelt og med dette anerkjenner dekoloniale feminismer et mangfold av subjekter og kunnskaper.
Dekoloniale feminismers forståelser er viktige utover kvinnenes frigjøringskamper. Deres frigjøringskamper er i bunn og grunn alles kamper, fordi dekoloniale forståelser forhåpentligvis utfordrer det utbredte kolonialisert forestillingsevnen så preget av dikotomier og mangel på helhetlig forståelse. Og i utfordringen og friksjonen kan vi få nye innsikter og nye perspektiver som får oss til å finne reelle alternativer for beskyttelse og opprettholdelse av liv på planeten, i all sin mangfoldighet.
Referanser
Bidaseca, Karina og Julia Roth 2019. «Gender identities» i Kaltmeier O, Raab J, Foley MS, Raab J, Nash A, Rinke S, Rufer M (Eds) The Routledge Handbook to the History and Society of the America. London: Routledge.
Haraway, Donna. 2004. The Haraway Reader. New York/ London: Routledge.
Lugones, Maria. 2008. «The Coloniality of Gender». Worlds & Knowledges Otherwise. pp 1-17. duke.edu
Mignolo, Walter D. 2005. “After Latin America: The colonial Wound and the Epistemic Geo-/Body-Political Shift” i Mignolo W. The Ideas of Latin America. Blackwell Publishing.
Pierce, Joseph M., Diego Falconí Trávez, Salvador Vidal-Ortiz, Lourdes Martínez-Echazábal, and Maria Amelia Viteri. 2021. “Cuir/Queer Américas: Translation, Decoloniality, and the Incommensurable”. GLQ Journal, 27 (3).
Quijano, Aníbal 2000 “Colonialidad del poder, eurocentrismo y América Latina” en Lander, Edgardo M. (comp.) 2000 Colonialidad del saber, eurocentrismo y ciencias sociales (Buenos Aires: UNESCO / CLACSO)
Segato, Rita Laura. 2016. «Patriarchy from Margin to Center: Discipline, Territoriality, and Cruelty in the Apocalyptic Phase of Capital». South Atlantic Quarterly 115(3): 615-624.
[1] Cuir refererer til hvordan queer er utalt på spansk. Bruk av begrepet cuir søker større nærhet til virkeligheter og erfaringer i Latin America.
[2] Se for eksempel zapotecas tredje kjønn muxe (https://kjonnsforskning.no/nb/2016/11/muxe-mexicos-tredje-genus).
