NÅR FOLKEMORD BLIR KULTURMØTE

Dette er en lengre versjon av den som ble publisert på Klassekampen Meninger 3.11.2020

I Latin-Amerika blir Christofer Columbus’ ankomst 12 oktober i 1492 årlig feiret. Dagen kjennes som Día de la Rasa (Rasens dag). For urfolk er dette derimot langt fra et uskyldig berikende kulturmøte verdt å feire, men en vond påminnelse om det største folkemord i kontinentets historie. Det er også en påminnelse om at mange fortsatt lever under ulike koloniale strukturer.

Den 12. oktober i år dag oppdaget jeg tilfeldigvis forsida til historieboka til min sønn. Boka er «Historie Vg2: Fra den eldste tilder til 1700-tallet» (Cappelen 2007) av forfatterne Ivar Libæk, Øivind Stenersen, Asle Sveen og Svein A. Aastad. Omslaget til boka er et maleri fra 1519 «Hernán Cortéz stiger i land i Mexico», av en ukjent kunstner. Her ser vi erobreren Hernán Cortéz som går i land. Han holder sverdet ned i høyre hånda og et flagg i venstre. Bak ham er det soldater på land og i robåter. Lengre unna ser vi to store skip. Bevegelsen i Cortéz’ figur antyder at han skal plante et flagg. Han ser oppover, ikke nedover, hvor en urfolkmann kneler med bakoverlent overkropp. Han ser opp på Cortéz og holder et spyd i høyre hånd og venstre hånd hviler på kneet. Bak ham er det urfolkmenn og -kvinner som gir et inntrykk av å være glade.

I kapittelet «Kolonisering og kulturmøter» presenteres elevene for et nytt bilde. Denne gangen er det Christofer Columbus som er avbildet i et kolorert kobberstikk av Theodore de Bry fra (1594). Han er sitert på at oppdagelsesferden hadde «en kristen misjon og at europeere ble tatt godt i mot av indianerne». Da jeg så dette bilde fikk jeg assosiasjonen til et utdrag fra en tekst av den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano, som flere av mine slektninger og venner la ut i protest på sosiale medier i protest 12. oktober: «De kom. De hadde Bibelen og vi hadde landet. De sa til oss: ‘Lukk øynene og be’. Når vi åpnet øynene, hadde de landet og vi hadde bibelen».Bildene av erobrernes ankomst står riktignok i stor kontrast med det som bokas forfattere forteller: en brutal nedslaktning og umenneskelige slit i gruver, på gods og plantasjer, som kostet mange liv. Imidlertid kan bilder trumfe tekst. Det virker som at for bokas forfattere tenker på bildene som selvforklarende, for historien disse bildene presenterer er ikke problematisert. De gir en positiv assosiasjon og erobrerne fremstår som overlegne og urfolk som gode og naive.

Hvordan kunsterne valgte å representere dette møtet, er imidlertid like historisk som selve møtet og de må også dagens elever opplyses om. Begge bilder beskriver kulturmøtet fra erobrernes perspektiv. Jeg kan ikke lese noe sted at disse bildene faktisk skjuler at dette «kulturmøtet» var en av de største folkemord i verdenshistorien, eller at erobrerne slett ikke var overlegne mennesker, men kriminelle som plyndret, voldtok og drepte uskyldige mennesker.

Jeg forteller derfor min sønn at urfolket på kontinentet ikke ble respektert som subjekter, som mennesker som kunne definere seg selv og som kunne fortelle sin egen versjon av historien. «Oppdagelse av Amerika» gir en kolonialistisk og eurosentrisk konnotasjon av erobringen, som om et helt kontinent, med alle dets ressurser og dets folk var tilgjengelig for europeere som steg i land fra havet som guder.  Det store antallet urbefolkning, fra nord til sør, ble utsatt for et folkemord som fortsatt ikke anerkjennes internasjonalt. Folkemordet rammet ikke bare urbefolkningen, men også den svarte befolkningen, som ble fraktet som slaver til Amerika.

Jeg forventer ikke at min sønn blir fullstendig opplyst med én historiebok, men jeg forventer at det fortelles mange perspektiver, historien vår må fortelles i flertall. Bilder påvirker barns forestillinger om mennesker i vår og andre deler av verden mer enn vi aner. Med sosiale medier har et billedlig språk fått en renessanse, og budskap i bilder blitt mer kraftfullt. Bruk av bilder i undervisningskontekst krever derfor et grundig arbeid og at de velges med omhu.

Med denne boka er det nå er opp til hver lærer å gjøre historien mer kompleks, men det burde være forfatternes ansvar å problematisere historiske hendelser og bilder som presenteres. Det trengs ikke nødvendigvis å bli fjernet, men om de skal bestå må de ledsages at en kritisk tekst. Slik bildene er brukt, frykter jeg at elevene vil sitte igjen med mer sympati for erobrerne enn ofrene. Kanskje også med en idé om at dagens urfolk er underutviklet og må reddes fra samfunnene de har skapt og opprettholdt.