Den norsk-argentinske musikeren Maria Eva Orieta er klar med sitt femte album La Señora, ‘Fruen’. Plata er personlig og bærer preg av flere latin-amerikanske musikktradisjoner. Skiva åpner med Recuerdos del Paraguay (Minner fra Paraguay), som omhandler om en reiser fra Buenos Aires til Paraguay i en fjern barndom, om det som ble igjen, det å ta farvel og det uforløste som forsøkes å glemmes.
Orieta har skapt en plate med mye poesi som kan gi gjenklang hos en åpen lytter som ikke behøver å forstå spansk da åtte av de ti sanger som utgjør plata er på argentinsk spansk, og de resterende to er på engelsk. I norsk kontekst kan La Señora lyttes på som en mulighet. For den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin er ikke en litterær tekst et objekt, men en mulighet som realiseres hver gang en leser møter teksten. Jeg forestiller meg at en norsk lytter som ikke behersker spansk, likevel kan la seg fenge av Orietas stemme, rytmer og melodier. Fraværet av språkkunnskap kan vekke nysgjerrighet på en annen måte og by på en interessant mulighet til en musikalsk reise: Hvordan låter ny norskhet på argentinsk? Hvordan låter Argentina og Paraguay på norsk? Hva forteller den bossa nova inspirerte sangen oss? Fordi selv om La Señora er inspirert av latinamerikanske tradisjoner, er skrevet og produsert av en nordmann i en norsk kontekst.
Den generelle sinnsstemningen er for det meste rolig og full av lengsel som kan gi rom for en intern dialog gjennom et musikalsk landskap satt sammen av elementer fra ulike tradisjoner, dog mest argentinske. Jeg hører inspirasjon fra pop rock og blues som minner meg om argentinsk musikk fra 80-tallet, til carnavalito og zamba. Carnavalito er en særegen musikk rytme fra nordvest regionen i Argentina. Den har røtter til førkolonitid og dermed i Peruansk og Boliviansk Andesregionen, og på tross av at sangtekstene kan være nostalgiske kan melodien fremkalle en behagelig varm sommerdag. Zamba har et rytmiske mønstre som gjentar seg på rolig vis og som er veldig karakteristisk for folkevisetradisjonen i Argentina. Det virker ikke tilfeldig at skiven åpner og avslutter med en zamba og en carnavalito. Sangene bæres av Orietas stemme, kvinnekor og akustisk gitar. I resten av sangene spiller Orieta elektrisk gitar akkompagnert med bass, trommer og kvinnekor. I låta Marielle hører vi også en mannlig stemme og perkusjon av brasilianske rytmer og låta Rosario Paz vekker trommene fornemmelse av opprør og mostand.
La Señora berører politiske temaer som folkemord, kvinnedrap, drap på menneskerettighetsaktivister, feminisme og mostand i sanger som La Señora (Fruen) Tanto silencio (Mye stillhet), Debe ser (Det kan hende), Rosario Paz og Me voy, (Jeg drar). Låtene berører også det allmennmenneskelige som endring, kjærlighet, forhold til en bestemor og det å ikke ville dra. Dette er universelle temaer og utfordringer hvem som helst kan finne gjenklang i.
I anmeldelser av Orietas tidligere plater har det blitt lagt vekt på hennes bakgrunn som flyktning, i og med hun henter inspirasjon i hennes livshistorie er da kanskje ikke rart at man tar den biografiske dimensjonen ved låtene som inngang. Imidlertid, om man ikke forbigår koblingen mellom levd liv og diktning i La Señora vil lytteren frarøves muligheten til egen reise, og rikdommen dette musikkverket presenterer. Orieta synger på vakker argentinsk med nostalgi, med kjærlighet og med en politisk røst som jeg mener tilfører nye farger, dybde og annet tekstur til det norske.
