Krenkefrie fantasier
Klassekamper 2019. Mai 15.05.2019
I en kommentar (15.mai) til mitt innlegg 10. mai trekker Stig S. Frøland konklusjonen om at jeg ønsker “trigger warnings” på kunstutstillinger. Jeg har problemer med å se hvordan dette er en naturlig tolkning av mitt innlegg. Selv er jeg utdannet kunstner i Argentina, og anser jeg provokasjon som en av kunstens oppgaver. Provokasjon bringer fram nye tanker.
Så nei, jeg ønsker ikke krenkefrie kunstgallerier. Mitt innlegg dreide seg om noe annet. Mitt poeng er at bildet kan gjerne henge der det henger, det har kunstnerisk verdi. Men vi kan ikke kun tilby én fortolkning av det. Flere fortolkninger må være gjeldende samtidig.
Kunstverk i offentlige rom opplyser og bidrar til å skape forståelse. De er ikke politiske nøytrale og deres mening endrer seg med tid og kontekst. Det jeg savnet den dagen for 12 år siden i Stortinget var en kontekstualisering av bildet i forhold til tiden da den ble malt og i forhold til tilskuerne i nåtiden. Vi som var tilstede den dagen opplevde denne ensidige fortellingen som krenkende. På lik linje med den hvite mann har mørkhudet folkeslag bidratt med viktig kunnskap og teknologi, fra matematikk, til astronomi, arkitektur og medisin. På tross av det reduseres de/vi til naturressurser.
Så mitt ønske er langt i fra “trigger warnings”. Det er også viktig for meg å understreke at dette ikke er et traume for meg, men noe jeg har tenkt på lenge. Mitt ønske er at vi presenteres med flere fortolkninger som gir rom for ettertanke, for å se ambivalensen og uintenderte konsekvenser av holdninger, perspektiver, ideologier som i utgangspunktet kan være velmente slik Arne Ekelands.
Jeg deler mye av kunstnerens grunnsyn, men har også smertelig erfart noen meget negative effekter av hans stereotypier. Er det plass for flere historier i et flerkulturell Norge? Jeg både tror og håper det.
