Historien vår må fortelles i flertall
Klassekampen, 2019 10. Mai
De siste årene har flere statuer og minnesmerker som hyller kontroversielle historiske figurerer blitt fjernet fra det offentlige rom etter krav fra studenter og aktivister i blant annet USA, England og Sør-Afrika. For noen dager siden ble det kjent at en skole i San Francisco vurderer å fjerne 83 år gamle veggmalerier som forherliger slaveri, kolonisering, undertrykking og folkemord av urfolk og folkegrupper fra det afrikanske kontinentet.
Kravet fra studenter, aktivister eller andre grupper møtes ikke bare med forståelse, men også med avvisning. I en artikkel i Klassekampen spør journalist og forfatter Eline Lund Fjæren hva skjer med historiefortelling når datidas kunst viskes ut. Dette spørsmål er representativ for noen av innvendingene mot fjerning av kunstverk og statuer. Men hvem sin historiefortelling snakker vi da om? De som ikke har noen grunn til å bli krenket? for å parafrasere kunstkritiker Damby Choi i samme artikkel. I lys av Fjærens artikkel spør jeg meg selv, er det egentlig kontroversielle verker som er problemet eller er det heller at historiefortellingen skjer i entall? La meg kontekstualisere mitt spørsmål.
Sommeren 2007 var jeg lærer i 50-timers norsk samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere. Opplæring gis så tidlig som mulig etter ankomst og gjerne samtidig som deltakeren tar norskopplæring på et språk vedkommende forstår. I tillegg til vanlig skoleopplæring innebærer kurset blant annet omvisninger i museer, kultursentre, gallerier og politiske institusjoner. En dag sto Stortinget for tur. En ung norsk kvinne tok oss i mot, meg som er opprinnelig fra Argentina og en gruppe på cirka 30 voksne fra ulike land i Latin Amerika. Hun fortalte oss om Stortingets historie og virke, og om noen sentrale kunstverk i bygningen som reflekterer den norske historien. Hun fortalte og jeg oversatte for de som ikke forsto norsk. I en av de store salene stoppet vi foran Frihetens søstre II, et stort maleri av Arne Ekeland fra 1958.
Den norske omviseren forklarte oss at de to kvinneskikkelser i sentrum av maleriet representerte menneskeheten. Den hvite kvinnen og alle de hvite skikkelsene symboliserte viten, teknologi og kunnskap. Vi kunne se det gjennom ulike symboler som bøker, verktøy og bygninger som sto tett i tett på venstre siden av den hvite kvinne og som kunne tolkes som å representere byer. Den sorte kvinnen og de mørke skikkelsene på høyre siden, sa guiden, symboliserte jordens ressurser. Hun pekte på den delen av maleriet og gjorde oss oppmerksom på at de mørke skikkelsene sto omringet av dyrket land. Hun nevnte noe om at skyene representerte Europa og Afrika og at den hvite kvinnen hadde makten til å rive i verdenskartet.
De som forsto norsk reagerte umiddelbart til det guiden sa, før jeg fikk sagt noe. De ville bekrefte med meg om det de hadde hørt var riktig oppfattet. Vi brukte tid til å forklare dette til de som ikke forsto norsk. Alle var opprørte. Vi visste alt for godt effektene av en slik dominerende løgn og stereotypi om at de hvite representerer viten, teknologi og kunnskap, og de mørke representerer kun naturressurser. Som høflige gjester, fleipet vi bare hennes presentasjon bort mens vi gikk videre.
Jeg har tenkt på denne hendelsen i 12 år og med Klassekampens tekst kom jeg igjen tilbake til Frihetens Søstre II, fordi både digitalmuseum.no og på det Norske Kunstnerleksikon viser at jeg ikke ble utsatt bare for en omvisers fortolkning. Det var malerens egne tanker også.
“Den hvite kvinnen, som ifølge Ekeland representerer kunnskap og teknologi, og den sorte kvinnen, som representerer jordens grøde, holder sammen det kunstneren kalte et «forskningsapparat»”.
“Den hvite skikkelsen symboliserer menneskenes viden, kulturen. Med høyre hånd river hun bort de falske landegrensene av verdenskartet. Den sorte kvinnen symboliserer jordens rikdommer”
Jeg vil presisere at selv om jeg sympatiserer med maleriets fremste budskap, en visjon om menneskets frigjøring gjennom klassekamp, er for meg det utdaterte synet som fremstiller de hvite og mørke skikkelsene på denne måten uakseptabelt. Som mørkhudet med urfolksaner har jeg all grunn til å føle meg krenket av både maleriet til Ekeland og fortolkningen til omviseren. Jeg har imidlertid ingen ønske om at eksiterende kontroversielle verk fjernes fra det offentlige rommet. For å unngå gjentakelse av urett må vi huske. For å huske trenger vi forståelse basert på flere perspektiver, og det jeg kaller historiefortellinger i flertall og ikke historieløse fortolkninger.
Å sensurere og fjerne gamle kunstverk fra det offentlige rom løser ikke kontrovers som ligger til grunn for kravet om sensurering fra visse grupper. Imidlertid vil et gitt verk i seg selv heller ikke minne oss om historiske hendelser. Tvert i mot kan det kan bidra til historieforfalskning og opprettholdelsen av maktstrukturene som har ført til historiske grusomheter i utgangspunkt. Derfor er vi nødt til å gjøre disse verkene til vitnesbyrd av uakseptable holdninger som undertrykking, rasisme, diskriminering og ulikhet som har vært og fortsatt er dominerende i vårt samfunn. Eksisterende kontroversielle statuer, minnesmerker og kunstverk må brukes til å minne samfunnet om effektene til løgner som gir seg ut som universelle og naturgitte sannheter. Det offentlige rom må derfor fylles av flerfoldige fortolkninger og diskusjoner om ulike verks fremstillinger og budskap. På denne måten kan vi i felleskap gjennomskue og utfordre vedtatte sannheter som fremmer hat, splittelse og utenforskap.
Hensikten med kurset er at nyankomne innvandrere skal få økt forståelse av det norske samfunnet og integrere seg raskere. Imidlertid, har hendelser som vi opplevde i Stortinget med på å svekke målet med kurset. For hvordan kan vi be individer eller grupper rammet av en ensidig negativ fortelling om seg selv og som gruppe å være åpen, tolerant og forståelsesfull når de blir møtt med arroganse, fordommer, negative stereotypier og historieforfalskning?
