Jeg leser om mapuche-tehuelche urfolk i Patagonia. Jeg skriver:
«Under de forskjellige erobringsbølgene i Patagonia, ble urbefolkningen plyndret, sultet, voldtatt, tatt til fange, drept, infisert med ulike fremmede virus, bortført og stilt ut på sirkus i flere byer i Europa og på museer i Buenos Aires. De som overlevde, ble plassert i urfolksreservater i den halvtørre og mindre fruktbar stepperegionen i Patagonia. Mapuche og tehuleche ble gjort til gårdsarbeidere, eller sendt av gårde som billig arbeidskraft i byer».
Ung Yamana mann, Maish Kensis. Han døde i fangenskap i La Plata Museum i Buenos Aires in 1894. Kroppen hans var en del av utstillingen i rommet for biologisk antropologi i 112 år fram til august 2006.
Jeg stopper. Jeg ser bilder. Jeg leser. Høvdingene Inakayal, Foyel og deres familier ble tatt til Buenos Aires, av forskeren Perito Moreno, som i Argentina er feiret som en helt, og de ble holdt som fanger på museet til deres tidlige død. Jeg leser at de ble tvunget til å delta i ulike oppgaver, inkludert byggingen av museet, bidra som forskningsobjekter for antropologiske studier. Uten samtykke ble de utsatt for målinger, eksperimenter og fotografering. Mange av dem døde på museet årsaker. Deres levninger ble straks inkludert i samlingene, og som “objekter” utstilt i montrer synlig for familiemedlemmer som fortsatt var i live.
Det er vondt å lese. Det er vondt å skrive. Det er vondt å se bilder. Jeg må ty til kunst for å dvele smerten i sjela. Jeg tenker på et dikt jeg skrev for en stund siden:
Så døde bestemor.
Huset hvisket hennes navn en stund
Så kom en voldsom storm
og tok huset,
sitrontrærne,
brønnen
og åkeren
Hennes navn, til og med.
Ingen spor av hennes levd liv.
Herregud, hvem kan gjøre noe så grusomt?
Krigenes herre, hvisker bestemor.
Jeg stilte meg samme spørsmål tidligere i dag da jeg så en Instragram post om en palestinere som ble tvunget av israelske soldater til å kle seg nakken midt i åkeren da han sto og jobbet.
Hvem gjør noe sånt?
Dette er typisk koloni makten, skrev min Instragram venn Sumaya.
Ja, kolonimakten til alle tider har gjort sånt. Folkemord skjer igjen og igjen og igjen.
Det begås de mest grufulle handlinger med total straffrihet.
Og i de siste dagene fikk vi bekreftet at reaksjoner eller sanksjoner på folkemord bestemmes av hvor forbrytelsen er begått, hvordan ofrene ser ut og hvor mange mektige venner bøddelen har.
Det eneste som vi har igjen er hukommelsen.
Vi må ikke glemme.
I Argentina sier vi “Ni olvido ni perdón”. Det er en kraftfull måte å uttrykke at uretten noen har blitt utsatt for ikke kommer til å bli glemt eller tilgitt. Uttrykket brukes for å formidle tanken om at det som har skjedd ikke vil bli latt passere uten konsekvenser, at hendelsene vil bli huske og det vil bli kjempet for at de skyldige ikke skal gå straffritt.
Mitt ønske i denne «Urfolksuken» (19-25.4) i Latinamerika og som har som mål å synliggjøre situasjonen til urfolkssamfunnene i hvert land i kontinentet, er at alle former for kolonialisme og kolonialisering skal ta slutt.
