ALTERNATIV KUNNSKAP

Avkolonisering av akademia blir karikert og avfeiet basert på misforståelser og forutinntatte meninger. Dette er skadelig for en konstruktiv diskusjon.

Utgangspunktet er en kritikk av monopolet til eurosentriske intellektuelle kunnskapsgenealogier. De ledende tenkeren innen avkolonisering perspektivet (decolonial thinking) er ikke først og fremst opptatt av å diskutere kolonitiden, men dens arv. De argumenterer for Moderniteten er et resultat av kolonitiden og dermed er Modernitet og kolonialitet forstått som uløselig forbundet med hverandre. Etter å ha erobret, kontrollert, underminert og utnyttet andre territorier, omdefinerte kolonimaktene ulike steder og ting i verden som eksisterte før de ble «oppdaget».

De så kalt oppdagelsen og omdefineringen av verden ble kalt kunnskap om verden; og ikke en lokal kunnskap om verden. Denne lokalkunnskapen ble transformert til universelle sannheter som la fundamentet for Modernitetens ideal. Den fikk forrang i å hierarkisk organisere verden og med det den “sunne fornuft”. Men moderniteten langt fra å være en jordisk altseende guddommelig perspektiv, trekker på en partikulær konstellasjon av rasisme, kapitalisme og patriarki. Denne har lagt grunnlaget for bestemte mellommenneskelige relasjoner og global geopolitikk som skaper og naturaliserer sosioøkonomisk ulikhet. Disse igjen, marginaliserer og underminerer mangfoldet som utfordrer standardiserte ideer om hva som blir ansett som akseptabelt mangfold. Dette er kjernen i avkolonisering av akademia.

Ifølge Tore Wig (Klassekampen 3. August), derimot, handler debatten egentlig om “fagkamp for en radikal vitenksapsteoretisk relativisme; et angrep på vitenskapens objektivitet”. Men relativisme utelukker ikke objektivitet. Vitenskap produseres i et mangfoldig felleskap påvirket av institusjonelle infrastrukturer, økonomi, politikk og kultur. Objektivitet er et resultat av dialog. God forskning kultiveres i sjenerøs uenighet og kritisk refleksive forskningspraksiser både på individ-, gruppe- og institusjonelt nivå.

Avkolonisering av akademia slik jeg forstår er en diskusjon om kunnskap og verdi. Det handler ikke om aktivisme versus vitenskap eller andres kolonialhistorie eller postkoloniale erfaringer versus Norges erfaringer.

Det dreier seg om å synliggjøre sosial, politisk, epistemisk og ontologisk mangfold, eller mangel på sådan. Avkolonisering av akademia er et ønske om å endre maktstrukturer som skaper marginalisering og ekskludering, og opprettholder ideen om at det finnes en Sannhet. Som Are Næss sa: sannhet er ikke noe vi finner, men noe vi letter etter. Det er denne nysgjerrige åpenheten for andre perspektiver og andre måter å forstå verden på som avkolonialisering dreier seg om.

Som en diskusjon om kunnskap og verdi handler avkolonisering av akademia om å stille et kritisk blikk på infrastrukturen til kunnskapsproduksjon. Hva som teller som kunnskap; hva som er kvalitet, hvem som blir verdsatt og hvem som blir hørt. Det dreier seg om hvilke prosjekter, temaer og disipliner som støttes, hvem som får faste stillinger og er premissleverandører i den offentlige debatten, hvem skriver lærebøker, hvem sitter i ulike komiteer, hvilke artikler som blir publisert, hvem samarbeide med hvem og om hva, hvordan og hva det undervises i, hvordan akademisk arbeid evalueres og hvordan deltagere —fra for eksempel det Globale Sør— sees på i forskningsprosessen. Synliggjøres de som passive, objekter for vitenskap, eller blir de medforfattere eller anerkjent som essensielle bidragsytere i forskningsprosessen? Det handler også om språk. Engelsk som vitenskapens foretrukket språk marginaliserer andre kunnskapsproduksjoner og vanskeliggjør forskningskarriere til ikke engelsk talende personer. Avkolonisering av akademia handler også om å falsifisere ideen om at vitenskap og politikk er atskilt. De er faktisk dypt innviklet i hverandre.

Et eksempel om viktigheten av å debattere om avkolonisering av akademia er skandalen som nylig rammet et ledende «Open Access»-tidsskrift innen antropologifagdisiplinen. Skandalen tidsskriftet HAU: Journal of Ethnographic Theory nylig var involvert i (Morgenbladet 20.-26. juli). Dette er dessverre ikke kun en enkeltstående hendelse, men viser oss at dominans ikke bare er rasistisk eller kjønnsmessig, men også generasjonell. Sitering av hvite eldre mannlige forskere med makt åpner dører og skaper karrierer. I prosessen blir ikke bare alternative «minoritets perspektiver» overdøvet, men yngre forskere uten fast jobb blir også utbyttet og brukt som ressurs for å bygge og verne om egne karrierer. Slik sett er det ikke bare majoritet mot minoritet; nord mot sør; vitenskap mot synsing, men også et spørsmål om generasjonsskille. Generasjonene ser ikke verden på samme måte. Derfor må vi betviler denne formen for vitenskapelig “Objektivitet”, som handler om å sitere bestemte figurer i akademiets verden for å sikre seg eller verne en karriere. Denne type “objektivitet” viser at objektivitet kan være kontekst avhengig. Ikke alle yngre forskere har råd til å være skeptiske til akademiske portvakter som påstår å ha sett verden og at slik den bør forstås.

Jeg er enig med vitenskapsfilosof Gunnar Skirbekk som i den pågående debatt (Klassekampen 31. juli) kommenterte at «hvilket ståsted man ser noe fra har betydning for det man forsker på». Problemet er at forskere sjeldent gjør sitt kunnskapsståsted relevant. Det blir underkommunisert og fremheves i stedet en standardisert og universalisert bestemt kunnskapståsted. Men det nøytrale perspektivet fra ingen steder finnes ikke. Å ha et perspektiv fra et sted er ikke det samme som å miste objektivitet eller saklighet. Dette betyr ikke at vi må miste den akademiske kritiske holdninger og at bare vi ser verden fra de som har blitt usynliggjort, forstår vi den bedre.

Den etymologiske betydningen av teori er å beskue. I vitenskap er teori en forklaring på et fenomen. Altså teori kan forstås som briller vi betrakter verden gjennom og som sådan har de et begrenset synsfelt. Så objektivitet handler om “å se sammen». På denne måten kan vi få frem et mangfold av synspunkter som til sammen kan gi oss en større innsikt. God forskning kultiveres i sjenerøs uenighet og kritisk refleksive forkningspraksiser både på individuelt, gruppe og institusjonelt nivå.

Vitenskap for meg handler om transformasjon av både forskeren og verden. Først erkjennelse, så kunnskap og til slutt endring. Vi står ovenfor store globale utfordringer som trenger nye løsninger. Som Hylland Eriksen nylig påpekte (Morgenbladet 27-2. august) virker det som at alle ideene innen det dominerende kunnskapstradisjonen er utømt. Vi står ovenfor et dystert fremtidslandskap som krever alternativ tenkning; tenkning som ikke vil bli avlet frem hvis vi fortsetter å anvende det samme verktøyet vi bruker for å ødelegge verden som vi bruker for å redde den.