MELLOM BARKEN OG VEDEN

Mellom barken og veden: minoritetsbakgrunn ble viktig for klimaforskning i Latin Amerika

I 2012 dro jeg til Nord-Argentina for å studere utviklingen og implementeringen av et skogprogram i regi av FN (UN-REDD) i mitt opprinnelige hjemland. Skogprogrammet har som mål å redusere klimautslipp ved å stoppe avskoging og ødeleggelse av regnskog. Mitt ønske var å gjøre et antropologisk feltarbeid i byråkratiet og forstå hvordan FN-programmet ble forstått og implementert på lokalt nivå. Imidlertid, skulle maktspillet i det politiske feltet i Argentina stoppe mine opprinnelige feltarbeidsplaner –både byråkrater og politikere unngikk meg. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre et mer tradisjonelt antropologisk feltarbeid. Jeg dro til et område utpekt som mulig REDD-prosjekt nord i landet, på grensen til Brasil. Jeg ville lære om bakgrunnen for avskoging. Her gjorde jeg ett års feltarbeid blant Mbya- folket, landløse tobakksdyrkere, lokale byråkrater og NGO-representanter. Dette lærte meg at implementeringen av REDD-programmet måtte forholde seg til intrikate maktforhold for å kunne lykkes.

Den antropologiske forskningsmetoden ble derfor viktig. Antropologien skiller seg fra andre samfunnsvitenskaper i at dens kunnskap er i hovedsak ikke et resultat av avstand og observasjon, men av deltagelse. Antropologer drar ut i verden for å søke forståelse som først senere blir til kunnskap. Siden antropologen som person er sitt eget måleinstrument, blir den antropologiske kunnskapen posisjonert og forbundet med et bestemt sted en betrakter fra. For antropologene deltar forskeren i feltstudie med hele seg.

Så hva brakte jeg inn i feltet?

Mine foreldre er etterkommere av generasjoner av interetniske forhold av ukjent opprinnelse: urfolk og europeere. Noen av mine oldeforeldre kom fra Europa, mens noen av mine oldeforeldre ble født i skogen. Erobring og regionale kriger drev også disse vekk fra hjemmene sine. Foreldrene mine var nok en generasjon på flukt. De fant veien fra et landlig nord i tilbakegang, og ned til skyggene av den storslåtte byen Buenos Aires. De slo seg ned i et tynt befolket område, som raskt skulle bli tett befolket av innvandrere fra de nordlige fattige provinsene, samt fra andre sør- amerikanske land som Paraguay, Bolivia, Peru og Chile. Mine foreldre forlot bygda for å søke en fremtid i byen, men i et klassedelt samfunn ville deres blandede etniske bygdebakgrunn ikke gjøre søket etter et bedre liv lettere.

Mine foreldre lærte før de var i stand til å snakke, at deres morsmål var en skam. Argentinas monolingvistiske politikk undertrykte det rike mangfold av urfolksspråk. I Buenos Aires ble de nok en gang tvunget til å justere sine provinsielle aksenter og glemme morsmålet Guaraní. Den negative moralske verdsettelsen av deres språk ble internalisert og det ble grunnen til at foreldrene mine la om den spanske dialekten og aldri lært meg Guaraní. De nektet å gi barna sine dette stigma knyttet til urfolksspråk og et ruralt bakgrunn. Selv om jeg vokste opp med å høre Guaraní lærte jeg det ikke. Til tross for at jeg ikke lærte deres morsmål, klarte jeg ikke å rømme fra mitt indianerutseende som ble forsterket av vår lave sosiale klasse. På den måten lærte jeg tidlig min plass i det argentinske samfunnet. De ulike økonomiske krisene i landet gjorde ikke ting bedre. Jeg vokste opp med den oppfatningen at vi overlevde på tross av styringsmaktene –og ikke på grunn av dem. Mine foreldre fortalte meg at styresmaktene eksisterte kun for de rike. De hadde vel lite tillitt til politikere, til samfunnet, til systemet. Hvordan kunne de det, når de ble sviktet igjen og igjen?

Da jeg kom til nord-Argentina som antropologisk forsker for å gjennomføre et feltarbeid etter 12 år i Norge, fikk all avvisingen, de nedlatende holdningene, skeptiskheten jeg ble møtt med og mistilliten jeg sanset over alt, en ny mening. I et første møte med bypolitikere og byråkrater, i høye stillinger, spilte mitt indianerutseende og kjønn en avgjørende rolle. Jeg ble stadig kalt «jenta», mens de adresserte hverandre som «magister» eller «doktor». Jeg ble ikke tatt på alvor som forsker. Etter hvert som de forsto at jeg kom fra Norge, som var en av de største donorer til REDD-programmet, ville de møte meg. Imidlertid endret avvisningen seg til en form for hemmeligholdelse; de snakket med meg, men ga meg ikke relevant informasjon. Møtet med tobakksbønder og Mbya-folket var også tankevekkende. Begge gruppene var til å begynne med skeptiske til meg. Det interessante ved dette var at jeg hadde blitt diskriminert halve livet på grunn av mitt indianerutseende, men blant urfolket var jeg ingen indianer. Jeg var en kokosnøtt. Vi kunne ha lignende trekk, samme hudfarge, men jeg snakket ikke Guaraní og representerte dermed den hvite manns samfunn. De mente at jeg også måtte representere den hvite manns interesse. Blant tobakksbøndene var skeptisismen knyttet til den usedvanlige interessen jeg viste for deres liv. De mistenkte mine motiver. Det krevde en god dose sosial teft å vinne deres tillit. I dette område var tillit en knapp ressurs blant de som sto lavest i rangstigen. Makthavernes gjentatte brutte løfter mot dem med minst makt i samfunnet har ført til tap av tillit og en form for politisk tilbaketrukkethet eller desillusjon. For mine informanter, slik som det var for mine foreldre, var politikk et skittent spill hvor vinnerne alltid de samme. Derfor kunne de konkludere raskt hvem som ville dra fordel av nye skogvernsinitiativer på bekostning av miljø og mennesker.

Jeg forsto godt deres perspektiv etterhvert. Siden jeg ikke fikk innpass til å studere programmet fra innsiden av det byråkratiske systemet, endte jeg med å studere programmet ut fra relasjoner mellom mennesker, landskap og en rekke andre miljøtiltak. Ved å fokusere på implementeringen av programmet som et relasjonsfelt, kom jeg til å innse at i dette avsidesliggende området, avhenger en forståelse av feil eller suksess, implementering eller ikke implementering, av politiske tiltak av hvem som ser og hvem som har makt til å definere og skjule. Og på den måten får politikk ulike effekter for de ulike sosiale klassene.

Mens de mektige talte i REDD-programmets favør, ble Mbya-folkets og tobakkbønders livssituasjon usynliggjort i hemmeligholdte møter og i rapportene som styrte politiske vedtak. Dette skjedde ved hjelp av mer eller mindre bevisst bruk av uklare framstillinger som var vanskelig å oppdage. Dokumenter, rapporter og kart ble produsert for å gi inntrykk av ansvarlighet ovenfor donorlandene. Imidlertid var åpenhet og transparens gjennomskinnelig. Disse fremstillingene stemte sjeldent overens med den virkeligheten de var ment å beskrive. I slike situasjoner skapte rapporteringen uklarhet stikk i strid med formålet. Et slikt politisk landskap la til rette for så intrikate nettverk av folk og institusjoner at opplysningene om hvem som egentlige avskoget, hvem som vernet og hvem som var vinnere eller tapere, var svært vanskelig å finne ut av.

Det var takket være min mellomposisjon i felten, i oppveksten og i utlendighet, at jeg fant ut dette. For første gang oppdaget jeg at det å være konstant tvunget til periferiene ikke var så dumt likevel. Å komme inn i offentlige institusjoner gjennom bakdørene, førte meg til å se andre sammenhenger og til å snakke med folk som jeg ellers ikke hadde snakket med. Mine erfaringer som forsker hadde gjenklang med de fra oppveksten. Dette fikk meg til å se de subtile formene i maktspillet til det politiske og byråkratiske feltet, og det fikk meg til å forstå de sårbare gruppenes erfaringer. Disse erfaringene mener jeg, er kjernen i søken etter en vellykket implementering av REDD-programmet og skogvern generelt. Derfor er antropologenes særegne måte å bidra til erkjennelsen av verden verdifull. Et deltagende feltarbeider skaper forståelse og kunnskap gjennom en reflektert posisjonering. Jeg mener at det er akkurat denne posisjoneringen som må være utgangspunktet i programmer som søker å redde verdens skoger.